Skolen hadde trettiårs fødselsdag, og vi brukte året til å lage en Peer Gynt-forestilling gjennom hele jubileumsåret med alle på skolen, både elever og medarbeidere. Noen ganske få bidro fullt og helt bak scenen. Vi fikk tildelt roller som kunne passe til både alder og evner. «Skal du være troll? Å så flott du kommer til å bli som Solveig!» osv. Til tross for at det var uendelig med strev og mas for å komme til mål, ble vi alle underveis glad i forestillingen. Og også til tross for all teksten som skulle pugges. Vi strevde gjennom et helt skoleår for å få det til! Og det var magisk å oppleve hvordan elevene holdt ut øvelse etter øvelse. Vi jobbet hånd i hånd.

Vi avsluttet med to store forestillinger i Kolben Kulturhus i Kolbotn. Etter ni måneder fødtes forestillingen med utrolige sterke enkeltprestasjoner. Forestillingen ble spilt med forholdsvis lite utstyr. Det føltes ikke sånn for meg som hadde ansvar for rekvisittene, som ble laget i håndverkstimene og skaffet til veie i høy grad av elevene selv, og sikkert ikke for de kostymeansvarlige. De fantasifulle kostymene ble laget bl.a. i håndarbeidstimene, og med god ledelse av håndarbeidslærerne. Sikkert ikke for noen og enhver av de involverte i det hele tatt og helt sikkert ikke for Fanny Parow Knill som hadde regien. Men på den store scenen virket det sånn. En enkel og betydningsfull lyssetting gjorde også sitt. I lang tid øvet vi jo også hjemme på skolen på hvor, hvem og når vi skulle ut og inn av scenen, men først dagen før forestillingen fikk vi prøvd dette ut på den scenen hvor vi skulle spille. Lyset ble også «satt» kvelden før, og ble prøvd ut da vi voksne som den aller siste øvelse spilte for elevene. De fikk se forestillingen fra salen uten seg selv i rollene. Godt for oss på scenen og godt for elevene.

Så fikk vi også alle oppleve det som så ofte skjer i teaterverden; premieren dagen etter ble en forestilling fra kaos til magi. Med full sal og engasjert publikum ble vi alle vitne til at en ny verden åpnet seg for oss i øyeblikkene mellom tilskuerne og oss. Gode fotografier ble tatt og de burde du se på våre hjemmesider!

Da vi valgte denne tradisjonelle forestillingen som ramme for et jubileum, fant vi mange gode grunner til det. Heldigvis har vi medarbeidere med gode ideer og som har mot til å foreslå slike ting. Men etter hvert fikk jeg en følelse av at arbeidet med forestillingen ble fylt med en langt større betydning enn som så, en gryende forståelse av hvor viktig og meningsfullt dette ble for oss alle på skolen: Bak gleden ved å gjøre skolehverdagene levende, skaptes etter hvert et voksende fundament av solid livsorientering og som etter min mening kom så fint til uttrykk gjennom det strevsomme arbeidet og med stykkets sentrale livsmotiv om menneskeforståelse, verdensforståelse og mot til å leve livet.

Under forestillingen oppstod det noe nytt mellom oss som stod på scenen. Det kjentes som en slags varhet for hverandre. Det var som om vi begynte å se, lytte og fornemme hverandre på en ny måte. Det var som om ord, toner og bevegelser begynte å klinge likt med noe i hver og en av oss. Gjennom felles anstrengelser og opplevelser våknet en ny interesse for de andre slik at vi begynte å se hverandre utover de begrensninger vi alle har. Noe ekte og menneskelig kunne glimtvis skinne gjennom denne interessen. Det oppstod følelser av tillit og fellesskap. Kan det være noe som er viktigere enn dette?