Prosjekt sittebenker på Rudolf Steinerskolen i Moss

Henrik Thaulow i samtale med med Birk Kivijervi, 2. vgs og Odd Lindbråten, lærer

 

Publisert i Steinerbladet 2018 #1

Henrik Thaulow, klasselærer og kunst- og håndverkslærer, Steinerskolen på Ringerike siden 1991. Pedagogisk rådgiver for grunnskolen i Steinerskole­forbundet. Mastergrad i steinerpedagogikk og høyskolelektor ved Steinerhøyskolen.

Intervju Birk Kivijervi, 2. vgs

Hva er utgangspunktet for det du har laget?

– Vi hadde fått i oppdrag å lage benker som det kunne være fint å sitte på utenfor det nye bygget på skolen, Bergkrystallen. Formene i benkene skulle bevege seg. Det måtte ikke nødvendigvis være flatt – noen kunne jo sitte høyere enn andre f.eks., og det finnes ulike måter å sitte på. Benkene skulle lages av to materialer: de skal støpes i betong og integrere treplanker. Derfor jobber vi med skissene i leire og pinner.

– Vi skulle også frigjøre oss fra det det symmetriske, derfor ble vi oppfordret til å tenke asymmetrisk. Steinerformene er jo annerledes. De er ikke bare rette eller buet, men sammensatte. Jeg opplever at vi kan jobbe fritt.

Hvordan opplever du dette arbeidet?

– Det er gøy, men utfordrende. Man må tenke. Slike oppgaver kan appellere til de som har mye fantasi. Det er lov å tenke spektakulært – og det kan til og med bli fint.

– Det som er bestemt, er beliggenheten, materialene og at det skal være til å sitte på. Vi må også være innstilt på at vi til slutt skal samordne våre forskjellige forslag til et design som vi kan utføre.

 

 

Intervju med Odd Lindbråten, lærer

Odd: – Det gjelder å finne oppgaver der elevene kan bevege seg mellom frihet og lovmessighet. Det kan være uendelig mange oppgaver; det lovmessige kan være i form av matematiske strukturer, og dette skal så føres sammen med elevens egen formvilje. Det er også et viktig tema på videregåendetrinnet at de skal jobbe med forvandling. Derfor kan jeg spørre dem når de har kommet frem til noe: «Hva vil du gjøre om du måtte forme det stikk motsatte?» De skal altså skape noe selv, men de skal også forbinde seg med en oppgave. Her skal de lage noe man kan sitte på, og de kan spørre seg: kan man sitte på noe som er krumt, hvilken høyde bør en benk ha, må alle sitte i samme høyde? Kan formene invitere til varierende sittestillinger? Utfordringen beveger seg i en menneskelig dimensjon.

– Man kan si at steinerpedagogikken er en eurytmisk pedagogikk; en pedagogikk som i alle fag bestreber seg på, eller burde bestrebe seg på, bevegelse. Bevegelighet i tanker, ord og gjerning. Og selvfølgelig; i de kunstneriske fag er dette både et mål og et middel.

Kan eleven jobbe helt fritt uten begrensninger?

– Hvis elevene skulle gjøre noe helt fritt, ville de nok gjort noe symmetrisk og tradisjonelt; men det er jo avhengig av hvilke oppgaver de tidligere har arbeidet med. Derfor spør jeg dem f.eks.: «Hva skjer hvis du løfter den flaten du har laget i den ene enden?» Et viktig element i formingsundervisningen er opplevelsen av den dobbeltkrumme flaten, sadelformen. Man finner den f.eks. i overgangen mellom stammen på et tre og grenen som vokser ut eller overgangen mellom hånd og tommel. Buen langs tommelen og opp mot pekefingeren, og den «motsatte» buen fra innsiden til utsiden av hånden, det er den samme dobbeltbuede flate. Et område her er på samme tid nederste del av en konkav flate og øverste del av en konveks. Ifølge Steiner manifesterer livet seg i dobbeltkrumme former. Derfor tenker jeg at det er livgivende å gi slike oppgaver.

– Problemet med å gjøre hva man vil, er ganske komplekst. Man kan se at elevene på den ene siden vil noe forestillingsmessig, men også at det bare blir sånn; de kroppsbundne kreftene danner form. For at det kunstneriske arbeidet skal kunne gi en våken opplevelse, må eleven inn i dette komplekse. De må oppleve å være i et møte mellom tre viljer, eller intensjoner; elevens vilje, materialets vilje og oppgavens vilje.

Hvilket utbytte har eleven av et slikt prosjekt med sittebenker i et uteområde?

– Det blir for elevene et møte med seg selv. De kan fornemme: Noe har formet meg. Da blir det livsviktig at elevene møter noe som er selvigangsettende; de må komme ned i noe skapende. De kan kjenne på noe som har med bevegelighet å gjøre, kroppslig, mentalt, sjelelig. De må oppleve at oppgavene både har noe lekende, utforskende ved seg, samtidig som de må være dypt menneskelig fundert. Altså er ikke sannhet kunstens virkefelt, men følsomhet over for det som er, og det som kan komme.

Gjør dette noe med elevene seg imellom?

– De skal lage et sittested på skolen som skal bety noe for alle og ta hensyn til alt. Vi innledet med et forsøk der en elev stilte seg opp foran det nye bygget i en sterk lysende oransje jakke. De andre betraktet det hele på avstand. Det ble tydelig at den sterke oransje fargen stjal oppmerksomheten fra det nye bygget. (En jakke til 1 000 kroner stjal et bygg til 25 millioner!) Benkene og deres plasseringer skal være innbydende for alle som kommer dit. Det skal være «sitteskulpturer». Men de skal ikke stjele all oppmerksomhet; de skal henvise til, samtale med og forsiktig forvandle det eksisterende. Sitteformene skal invitere til ro, til dempet bevegelse. De virker i seg selv som romdannende former. Rom som har et tidselement i seg.

Og ut over dette stedet og denne spesielle oppgaven?

– Dette gjør dem i stand til å være i dialog med verden omkring dem. Jeg kjenner meg igjen i min egen form. Jeg har vært med på å skape min egen form. I beste fall skaper en slik oppgave interesse for andres vilje; «Hva vil dette huset?», «Hva vil dette mennesket?»

– Vilje er alle tings kilde.