Fenomenologisk undervisning

Om vi i naturfagsundervisningen starter med erfaringen av fenomenene selv, på en slik måte at fenomenenes kvaliteter får komme til syne, så makter vi kanskje å tenne en gnist for naturen og for naturvitenskapen som opphever splittelsen mellom menneske og natur som har utviklet seg i løpet av de siste 400 årene.

 

Det er ofte blitt registrert og beklaget at interessen for naturfagene synker utover i skoleløpet. Mange elever opplever naturfagene som teoritunge eller tørre, slik at de ikke tenner deres begeistring og nysgjerrighet. Samtidig ser vi at mange unge, også de som sliter med teorien, viser et ekte engasjement for natur- og miljøspørsmål, for dyrs rettigheter osv. Og dette engasjementet, som utøves utenom skoletiden, fører i sin tur til både kunnskap og handling.

Hvilken lærdom kan vi trekke av dette?

For det første kan vi se at potensialet for interesse og engasjement for natur og miljø fortsatt er der. For det andre kan vi se at det i et slikt engasjement alltid er to aspekter som finner sammen. hode og hjerte eller tanke og følelse. Der de to finner sammen, dannes et grunnlag for handling, for viljen.

INVOLVERING

Kanskje er det her vi finner roten til skolens problemer i relasjon til naturfagene, nemlig at hodekunnskapen – tanken – har skilt lag med hjertekunnskapen – følelsen.

Så, hvordan kan vi få de to til å finne sammen?

Det finnes en nærliggende løsning. Den ligger i det enkle og opplagte faktum at naturen gjør inntrykk oss om vi slipper den inn på oss. Fenomenene selv – planter og dyr, skyer og vind, jord og vann – er nemlig ladet med kvaliteter, som vi spontant opplever som meningsfulle eller talende, som språk.

METODE

Veldig enkelt sagt er dette grunnprinsippet for all undervisning i naturfag i Steinerskolen. Det kalles en fenomenologisk metode. Det betyr at vi alltid starter med erfaringen av fenomenene selv, at vi stiller dem frem, enten ved direkte observasjon eller gjennom skildringer, på en slik måte at fenomenenes kvaliteter får komme til syne.

Om vi skal demonstrere en gitt naturlov, må vi starte med den kvalitative helheten (stoffene, prosessene) og så gå veien til loven, omtrent slik det skjedde da den første gang ble funnet. Opplevelsen av helhet og sammenheng, samt opplevelsen av de kvaliteter som gjør inntrykk på oss, er der fra første stund. Og de forsvinner ikke ved utviklingen av loven, for vi har jo selv erfart hvordan den er utviklet fra helheten.

SAMMENHENG

Det motsatte av en slik fenomenologisk undervisning er å begynne med abstrakte formler, modeller og løsrevne fakta som skal pugges. Dette demper interessen fordi en ikke får lov til å oppleve den spennende historien om hvordan disse – i og for seg abstrakte – lovene er funnet og hvilken meningsfull og kvalitativ sammenheng de hører hjemme i.

Den fenomenologiske metoden er et viktig redskap for å:

  • gi elevene en opplevelse av naturens mangfold og unike kvaliteter
  • stimulere til undring og lyst til å undersøke naturfenomener
  • skape begeistring for naturstudier og naturfenomener på alle klassetrinn
  • skape et grunnlag for kjærlighet til naturen
  • utvikle erfaringen av samhørighet med alt levende, med all natur.

Makter vi å tenne denne gnisten for naturen og naturstudier, kan vi også ha håp om å hele den splittelsen mellom menneske og natur som har utviklet seg i løpet av de siste 400 årene.