«… SÅNN VIL JEG VÆRE!»

«… SÅNN VIL JEG VÆRE!»

En av våre elever skulle gjøre en årsoppgave her på Ljabruskolen. Hele sitt liv har han spurt «Hvorfor det, hvorfor det?»
og har som oss alle ofte måtte godta
at «Sånn er det bare!» Da gjaldt det å finne en passende årsoppgave. Hendene hans var kraftige. Jeg tenkte han kunne gjøre det som jeg selv liker å gjøre om våren: Å hogge ved. Felle trær, sage og hogge. Lett var det ikke, nøyaktighet måtte til, og det var noe nytt. Tanken var
at han skulle erfare at hendene ville samarbeide med ham etter hvert, i et arbeid som han kunne forstå og som ga resultater andre kunne ha glede
av. Det tok lang tid før han klarte å
få skikkelig drag på øksa slik at den kunne kløyve.

«... sånn vil jeg være!» - Om pedagogikk og terapi  
av Per Engebretsen
Tidligere trykket i Tidsskriftet Steinerskolen nr 3, 201

 

En dag han stod der med øksa over hodet og nølte, ropte jeg høyt «Hogg!». Han skvatt skikkelig og hogget til, og veden kløyvde seg i to, helt perfekt. Da ropte han høyt i glede: «Sånn vil jeg være!» Dermed fikk oppgaven en tittel og en ny dreining. Nå handlet det ikke lenger om å mestre noe rent teknisk, men å bli noe. Nå handlet det om identitet. Ved påsketider kunne han stort sett gjøre arbeidet riktig, og en forandring var nå kommet til. Han sa ikke lenger «Sånn vil jeg være!» Nå sa han: «Sånn skal jeg være!». Vi snakket om dette, og jeg skjønte at han på sin måte hadde forandret oppmerksomheten fra å bli noe, til å være noe. Selv forstod jeg plutselig at det samtidig gjaldt et skifte fra pedagogikk til terapi. Nå gjaldt det ikke lenger å «komme i gang», men å heller fordype seg i det som han allerede kunne. Øyeblikket var magisk!

Jeg hadde også vondt i hendene, men på en god måte, skikkelig «hånd-verk».
For meg synes det å være en tydelig sammenheng mellom et slags indre behov for å bruke hendene samtidig som verden rundt meg på en naturlig måte viser at det å kunne noe gir meg mening med livet, en identitet. Og jeg tror dette gjelder alle på hver sin måte.

Fra min egen families historie forstår jeg at
jeg er født inn i en håndverkerfamilie. Her
finnes møbelsnekkere, bokbinder, malermester, gullsmed, sølvsmed, optiker og til og med en los og en kunstmaler. Selv valgte jeg å studere som ung, men skjønte etter hvert at det var noe som manglet i livet. Jeg lengtet etter å gjøre noe med hendene, ikke bare bla i bøker. Ofte ble jeg sittende på lesesalen og kikke lengselsfullt mot de vakre hagene i villastrøkene rundt universitetet. Det var der jeg skulle ha vært, ikke her inne. Her fikk jeg vondt i hodet, skikkelig hodeverk. Det var ubehagelig. Jeg hadde også vondt i hendene, men på en god måte, skikkelig «hånd-verk».

 FAKTA om LJABRUSKOLEN
LJABRUSKOLEN er en steinerskole for elever med spesielle behov.

LJABRUSKOLEN er godkjent som grunnskole og videregående skole for barn som har krav på tilpasset opplæring.

LJABRUSKOLEN har i dag 34 elever med en aldersspredning fra 7 – 20 år, fordelt på grunnskole og videregående trinn.

Elevene ved LJABRUSKOLEN går klassevis etter alder og ikke etter funksjonsnivå.

Historien forteller oss at vår kultur er bygget opp av solid og godt håndverk. Like mye som gode ideer og smarte tanker er viktig, så er det viktig å kunne finne nye løsninger på nye, praktiske problemer. Og alle som selv har puslet med litt håndverk vet at tankene våre går så mye lettere når vi arbeider med hendene. Ja, ofte føles det for meg som ren medisin å kunne grave litt i jorda, dyrke litt grønnsaker, klippe plenen, høre fuglene synge og la sola skinne på nesen. Ting faller på en måte på plass. For meg synes det å være en tydelig sammenheng mellom et slags indre behov for å bruke hendene samtidig som verden rundt meg på en naturlig måte viser at det å kunne noe gir meg mening med livet, en identitet. Og jeg tror dette gjelder alle på hver sin måte.

Som guttunge konkurrerte jeg med andre om å svømme lengst under vann. Vi stod på en holme og kappes om kunne svømme under vann til en annen holme. Jeg trakk pusten og stupte uti. Underveis la jeg merke til hvordan det så ut under vann, en ny verden. Første gangen var jeg uheldig og svømte på en brennmanet. Da måtte jeg kaste meg opp
av vannet og hive etter pusten. Jeg ble brent både her og der, og morsomt var det jo ikke. Allikevel
ga det en slags status og gå rundt på stranda og være den som ble mest brent. Etter hvert klarte jeg også å svømme over til den andre holmen og også tilbake. Det var alltid befriende å kunne puste ut og trekke ny luft på den andre siden av bredden. Sånn holdt vi på med hele den sommeren, også med andre utfordringer, klatring i høye trær, oppe på hustakene og i fjellskrenter. Det gikk bra som ved et mirakel, kan man vel si i dag. Hver gang vi hadde klart en utfordring, måtte vi finne nye. De gamle kunstene gjaldt ikke lenger, det var spennende bare der og da.

Pedagogikk handler om å få satt noe i gang. Det var en viktig oppdagelse som lærer. Som lærer på Ljabruskolen er det utrolig interessant å observere hvor mye som kan skje for den enkelte elev når noe er «satt i gang». Men vel så viktig er det å stoppe og la eleven speile seg
i sitt arbeid. Da er tiden inne for å bli «terapeut» og sørge for at vedkommende blir seg selv bevisst om sin nye kunnskapservervelse. Det gir et pusterom og en ny bevissthet.

Pedagogikk og terapi er altså to forskjellige «ting» som henger sammen. Det var en annen viktig oppdagelse. Det ene handler om «å sette i gang» og utforske å utprøve. Det andre handler om «å stoppe opp» og se seg tilbake og reflektere, som forskjellen mellom å «puste inn» og «puste ut». Begge er livsviktig for å komme seg videre i livet, bokstavelig talt.

Mine erfaringer har lært meg at håndverk på en utmerket måte synliggjør disse to områdene i livet; å «puste inn» og «puste ut». Og det utspiller seg på en sammenhengende måte. Vi har en tanke om noe vi ønsker å gjøre, og utgangspunktet er å forsøke å begripe og forstå. Deretter går vi i gang og blir engasjert i arbeidet underveis «det føles riktig og godt». Til slutt står vi der med resultatet som er fullt anvendelig og til glede for andre. Dermed har vi tatt i bruk både tanke-, følelse- og viljeskreftene.

Det vesentlig for meg på Ljabruskolen er at håndverk kan inngå både i egne fagtimer og som en innbakt del av hovedfagsundervisningen. En stor del av undervisningen kan derfor bli preget av både pedagogikk og terapi. Så kan vi jo oss spørre om ikke dette også bør gjelde i arbeidslivet senere for elevene som voksne. Svaret mitt er ja, om enn på en annen måte. Og det kunne være spennende om dette kunne bli noe vi alle i Steinerskolene kan fortsette å se nærmere på i tiden fremover.