Barn – voksen-relasjon i endring

Barn – voksen-relasjon i endring

Den senere tid har jeg brent inne med et spørsmål som handler om grenseoppgangen mellom hjem og skole, mellom barn og voksen. Jeg oppsøker en filosof for å få svar. Noe endelig svar får jeg riktignok ikke. Men en ting er sikkert i følge professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen: I vår levetid har det skjedd en grunnleggende endring i relasjonen mellom barn og voksen.

Eli Tronsmo - Tidsskriftet Steinerskolen 1 / 2014

 

Erfarne lærere uttrykker at de bruker mer tid på å få ro i klassene og på å etablere felles normer for atferd og oppførsel. De forteller at de bruker stadig mer tid på å oppdra barn, og stadig mindre til effektiv undervisning. Samtidig synes foreldre å bruke mer tid på leksearbeid og skolefaglig fokus med sine barn. Er hjem og skole i ferd med å bytte roller?

Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, Universitetet i Oslo, med etikk og sosialfilosofi som hovedinteresser. Vetlesen var i sin studietid i veiledning hos Jürgen Habermas, og regnes i dag som en av Norges mest produktive filosofer, med jevnlige bidrag i pressen. Forfatter av bl.a. «Frihetens forvandling» (2009), «Smerte» (2004), «Hva er ETIKK» (2007), «Menneskeverd og ondskap» (2003). Hans siste bok er «Angsten for oppdragelse. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse», skrevet sammen med Per Bjørn Foros.

Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, Universitetet i Oslo, med etikk og sosialfilosofi som hovedinteresser. Vetlesen var i sin studietid i veiledning hos Jürgen Habermas, og regnes i dag som en av Norges mest produktive filosofer, med jevnlige bidrag i pressen. Forfatter av bl.a. «Frihetens forvandling» (2009), «Smerte» (2004), «Hva er ETIKK» (2007), «Menneskeverd og ondskap» (2003). Hans siste bok er «Angsten for oppdragelse. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse», skrevet sammen med Per Bjørn Foros.

Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, som er en av forfatterne av boken Angsten for oppdragelse (2012) nikker gjenkjennende til spørsmålet jeg bringer til torgs.

 

Når eget barn alltid er viktigst

Selv er han far til tre barn på 9, 14 og 19 år og forteller at han har vært på mange foreldremøter gjennom årene. – Et slående fenomen er at dagens foreldregenerasjon synes å ha en stilltiende enighet om at eget barn alltid er viktigst. Foreldre bruker skamløst mye tid av foreldremøter til å snakke om egne barn, egne barns behov, og til å fremme sine forventninger og bestillinger til læreren. At de bruker tiden til 60 andre foreldre, synes å være underordnet. Denne tendensen er uheldig dersom den er et uttrykk for at posisjonen barna har hjemme – hvor de forventer å bli sett og tatt hensyn til som unike individer – skal være like gjeldende i et klasserom med 20-30 andre elever. Skolen handler om å fungere i fellesskap, om å ta hensyn til andre like mye som til seg selv. Å fungere på skolen handler om å utvikle lojalitet til at jeg er en del av en gruppe.

Vetlesen mener at denne utviklingen kan knyttes til individualiseringen som preger selvforståelsen til dagens foreldre.

– Noe av det mest slående er de grunnleggende endringene som har skjedd i relasjonen mellom voksne og barn. På ett plan er dette uttrykk for en ideologisk utvikling, hvor dette forholdet har utviklet seg til en symmetrisk relasjon preget av gjensidig respekt og forhandlinger mellom to parter. Barnet skal tidlig frem, bli sett, tatt hensyn til, og lærer å gjøre krav på å få sin oppfatning og sitt ståsted hørt, på linje med den voksnes. Men som det fremgår av boken vår, er vi kritiske til denne utviklingen, fordi vi mener den utydeliggjør reelle forskjeller mellom barn og voksne som ikke nødvendigvis er negative. Derimot mener vi at et innslag av asymmetri mellom barn og voksne er et premiss for at oppdragelse skal kunne finne sted. Med boken ønsket vi å aktualisere hva som står på spill.

Hva står på spill?

– Barnet har i seg en tillit til den voksne i relasjonen, med berettiget håp om veiledning, gode svar og noen å lene seg på i spørsmål om hvordan ting skal gjøres. Voksne er barnets virkelighetsbekrefter, og fungerer de facto som et forbilde i kraft av å ha levd mye lenger enn barnet. Men det å innfri denne forbilde-dimensjonen har blitt vanskeligere, fordi endringstakten i samfunnet gjør at det blir mindre grunnlag for å overdra erfaringer man selv har gjort, til dagens unge. Barn fornemmer raskt at rollene er åpne, at vi som foreldre er mer famlende. Dette fornemmes også av barna gjennom store forskjeller foreldre i mellom. Hvordan du er pappa vil variere fra hjem til hjem, blant annet avhengig av om du er en far på 55 år eller på 35 år. Pappa-rollen er blitt svært åpen, den er i støpeskjeen og gamle roller er i oppløsning. De samfunnsmessige betingelsene er endret og kan kanskje best illustreres gjennom teknologiens inntog i våre liv, med de eldste som noviser og de yngste som eksperter.

 

Falne autoriteter

Vetlesen mener disse utviklingstendensene må forstås i lys av de kulturelle rammebetingelsene som preger dagens foreldre.

– I løpet av de siste tiårene, med -68 som et startpunkt, har det skjedd en betydelig endring i vårt syn på autoriteter. Etter -68 ble det langt vanskeligere for foreldre, lærere, ledere å si at vi fortjener de unges respekt eller lydighet, rett og slett fordi vi har levd lenger. For 68-generasjonen bortfalt dette som gyldig argument for innsikt og makt. I kjølvannet ble også mye endret mellom voksne og barn. Tanken om at den ene part i en relasjon har rett til å øve makt over den andre, og dermed skape og opprettholde en ubalanse, ble utfordret. Det var noe berettiget i dette, men barnet ble kastet ut med badevannet. Det er viktig at vi ikke slår autoritet i hartkorn med autoritær. Det som forsvant, var distinksjonen mellom god og dårlig utøvelse av autoritet. Det oppsto en forkjærlighet for avsløringer av maktinteresse, der selv den mest respekterte lærer, professor, foresatte eller politiker ble forventet å fremstå som et ufortjent forbilde. Dermed sto til slutt enhver autoritet avkledd som autoritær, og skillet mellom fortjent og ufortjent lederskap ble borte. Spørsmålet vi stiller i boken er om det finnes relasjoner som tilsier at det bør være en asymmetri mellom partene i bestemte relasjoner. Jeg mener at det er det.

Det vanskelige spørsmålet er jo hvordan denne autoriteten eller asymmetrien skal utøves. Selv kan jeg være usikker på om grensene jeg setter for mine barn, er for stramme eller løse. Hvorfor er dette blitt så vanskelig?

– En av årsakene til usikkerheten blant dagens foreldre handler om man har mistet kollegiefellesskapet med andre foreldre. Dermed blir det langt vanskelige å være trygg på at egen grensesetting er riktig, fordi den ikke deles med andre. Den blir vaklevoren, men også inkonsekvent og uforutsigbar. Individualiseringen som har blitt en verdi i vårt samfunn, har den bakside at vi ikke tør å si i fra, mene eller si noe som helst til andre voksne som oppfører seg håpløst. Det enkelte foreldrepar er suverent, og vi må for all del ikke korrigere. Problemet med denne utviklingen er at vi samtidig mister støtten og gleden av hverandres fellesskap i oppdragelsesspørsmål.

Vetlesen er opptatt av at symmetrien som har oppstått mellom barn og voksen i vår tid kommer til uttrykk på flere områder. Blant annet trekker han frem vår tids dyrking av det selvstendige barnet, som ikke nødvendigvis er til barnets beste:

– Det som kommer i skvis her, har å gjøre med barnets sårbarhet. Hvor kan barn og unge i dag stå frem med opplevelsen av ikke å strekke til, eller frykten for å falle ut blant jevnaldrende? Hvor er arenaene for å være følsom, for å formidle sin sårbarhet til andre? Hvilke relasjoner tåler og huser dette i dag? Når det selvstendige, mestrende barnet kommer i forgrunnen, er det mye som tyder på at barn og unge blir gående alene med disse temaene. Det som da kan skje, er en tilbaketrekning fra den sosiale arena til «meg som kropp», hvor kroppen blir det eneste som den unge har kontroll over. Kroppen blir den nye sjelen. Men kroppen «sladrer» noe om vår kultur, for å sitere Finn Skårderud. Fenomener som selvskading, spiseforstyrrelser og treningsforstyrrelser er utslag av dette.

Ikke det at kroppen noen gang har vært nøytral eller uskyldig, men det har skjedd en forsterkning av kroppens betydning. «Vis meg din kropp og jeg skal si deg hvem du er». Og hva forteller det? Unge i dag fornemmer tidlig at frihet, individualisme, autonomi er prioriterte verdier. Den enkelte skal tidlig vise at han eller hun er i stand til å velge og nyttiggjøre seg alle muligheter. Men i stedet for at rekkevidden av frihet og valg blir større, synes det å være tvert imot. Friheten og selvstendigheten skrumper inn og blir kropp, og denne kroppen blir noe man skal kontrollere. Kropp er for barn og unge alt annet enn nøytral, den blir ladet.

– En annen side av den sterke individualiseringen er at det tidlig forplanter seg en sterk bevissthet om egne rettigheter. Tendensen sprer seg også til universitetene og handler om at elever og studenter forholder seg til læreren som en service-person, og det oppstår en lavere terskel for å klage. Den gamle asymmetrien er erstattet med motsatt fortegn. Lærerne er oppe til permanent eksamen for å klare å levere i et rettighetsorientert samfunn. Fra å ha vært en autoritet har læreren blitt til en veileder, og det har oppstått en symmetrisk kontraktsrelasjon. Når læreren ikke lenger er en autoritet, stoler vi ikke på en taus forventning som inngår i lærerens arbeid, men vi blir hele tiden opptatt av å finne sanksjonene og krever at dette formaliseres. I et større perspektiv glir vi fra tillit til mistillit i et samfunn preget av rettsliggjøring. Og for å komme tilbake til innledningsspørsmålet ditt: For dagens barn og unge har det oppstått en ubalanse mellom rettigheter og plikter. Tidligere hadde barn flere plikter og gjøremål hjemme som gikk på å bidra til fellesskapet i hjemmet. I dag strekker barnets gjøremål seg til å rydde opp etter seg selv, og knapt det. Vi trenger en diskusjon om hvilken autoritet vi ønsker – både i skolen og hjemme.