Ungdom som faller utenfor

Ungdom som faller utenfor

Mediene påminner oss regelmessig om ungdom som faller ut av videregående skole, ungdom som står i fare for aldri å komme inn i arbeidslivet. Det største frafallet er på de yrkesfaglige studieretningene. Politikerens vanligste svar er at vi må minske teoriundervisningen på disse linjene. Dette kan utvilsomt være godt for noen, og også for den yrkesfaglige kvaliteten, men det er langt fra hele sannheten. Det finnes minst to grupper til som også faller ut av den videregående skolen, men som sjelden nevnes.

Av Arne Øgaard – først publisert i Tidsskriftet Steinerskolen 4 / 2013

For ganske lenge siden, den gangen jeg gikk på skolen, var vi alle en gjeng med ungdommer. Noen var skoleflinke, noen ganske late, noen slet hardt med å klare skolefagene og noen røykte for mye hasj, men de fleste var et sted midt i mellom. De som ikke orket mer skole, reiste til sjøs eller ble hjelpemann på bil. De fleste unge i dag er også et sted midt i mellom, det sies at de er mindre opprørske og lettere kommuniser med voksne, men den største forskjellen er at mange har fått tilleggsbetegnelser som ADD, ADHD, ME, bipolar, Asperger, selvskader, sosial angst, prestasjonsangst, anorektiker eller bulimiker.

En kan selvsagt spørre seg om disse betegnelsene har oppstått fordi fagfolkene er blitt flinkere til å diagnostisere, eller om det virkelig er skjedd en endring. Mitt inntrykk etter 30 år i skolen er at det faktisk foregår en endring. Det betyr ikke at mange av problemene ikke fantes tidligere, men mitt inntrykk er at de er i ferd med å forsterkes. Jeg deltok nylig på en samling for rådgivere ved ulike ungdomsskoler, hvor flere fortalte om elever i ungdomsskolen som hadde så sterk sosial angst at de ikke var i stand til å møte på skolen. Dette dreide seg om skoleflinke elever som ikke klarte å arbeide, selv i ganske små grupper. Blant de mange nye erfaringene vi gjør som lærere, er dette bare ett eksempel. En kan selvsagt stille spørsmål om hva årsaken til slike endringer kan være. Fødes det en annen type ungdom nå enn før, er samfunnet for lite tilpasset ungdommenes eget indre, er moderne oppdragelse eller mangel på oppdragelse fullstendig feilslått, er det de mange skilsmissene eller er det helt andre årsaker som er de vesentlige? Jeg tror det finnes mange ulike svar, men ingen enkle og sikre. Det eneste sikre er at det finnes ungdom i vårt samfunn som sliter, ikke bare med skolen, men også med sitt eget liv.

Den andre gruppen

Skolepolitikerne deler ofte elevene inn to hovedgrupper. Den ene gruppen er teoretikerne som skal få studiekompetanse og fortsette på universiteter og høyskoler, og den andre gruppen er praktikerne som skal ta fagbrev og gå ut i arbeidslivet som rørleggere, snekkere, pølsemakere, helsefagarbeidere osv. Skolesystemet tilbyr et stort antall veier inn i yrkeslivet. Mitt inntrykk er at det er en økende gruppe som faller mellom disse to kategoriene. De sliter med teorifagene, men er heller ikke særlig praktisk anlagt. Som 15- 16 åringer er de ikke i stand til å se sin fremtid i et praktisk yrke. Samtidig drømmer de også om noe mer enn å jobbe i butikk. Disse unge har ofte et snevert evne- og interessefelt, for noen går det i retning av sport, mens andre vil tegne eller spille gitar. Mange av guttene sitter helst ved datamaskinen, men uten at de ferdighetene de tilegner seg her, kan brukes i noen yrkes- eller utdannelsessammenheng.

Ved opptaket til videregående skole stiller disse elevene som oftest med dårlige karakterer og  et begrenset tilbud. De kan dermed havne på en yrkesfaglig studieretning som de ikke interesserer seg særlig for. De holder ut en stund, men ingen burde bli overrasket over at de slutter.

Det er ofte en viss overlapping mellom denne siste gruppen og den første. En elev jeg kjente hadde en rekke ulike diagnoser, han hadde store problemer med å gjennomføre mange av skolefagene, men han var veldig glad i å synge. Poenget er at uansett om elevene tilhører en eller begge disse gruppene, krever de mye av oss lærere både når det gjelder kunnskap og evne til omsorg og tilpasning. Utfordringene er ofte større en vi som pedagoger er utdannet til. Det blir dermed nødvendig å samarbeide med eksterne fagfolk fra PPT (Pedagogisk- psykologisk tjeneste) og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Her kan vi møte fagfolk som har grundig innsikt i hvert enkelt barn. Gjennom årene har vi på Steinerskolen i Moss utviklet et godt samarbeid med disse fagmiljøene. Men uansett hvor mange som stiller opp for de unge, kan vi oppleve at vi kommer til kort. Mitt inntrykk er at mange trenger mer omfattende hjelpetilbud enn de som finnes i dag. Det trengs ofte en mer helhetlig og døgnkontinuerlig hjelp, ikke bare i skolefagene, men også for å gi elvene større tro på seg selv og sin egen handlingsevne.

Hva kan Steinerskolen tilby?

Som en ordinær Steinerskole uten linjedeling må vi selvsagt innrømme at vi ikke kan gi et godt tilbud til alle. Flere av dem som har sluttet hos oss, har trengt omfattende psykiatrisk hjelp, andre har hatt en for sterk indre uro og mangel på konsentrasjonsevne. Det har også vært andre områder hvor vår skole har kommet til kort. Hvis ikke elevene er i stand til å møte på skolen, kan det jo være vanskelig å få gjort noe. Noen av de elevene vi ikke har mestret, kunne kanskje klart seg på Steinerskoler som har et tilbud som hovedsakelig er innrettet for elever med store utfordringer, som for eksempel det alternative videregående tilbudet ved Steinerskolen på Skjold.

Men om vi ikke klarer alle, har jeg ofte gledet meg over de elevene som vi faktisk har klart å hjelpe, og som har vist store fremskritt på vårt videregående trinn. En av grunnene til at vi har klart dette, er at vi nok har et større pedagogisk frirom og nærere relasjoner til elevene enn det som eksisterer på mange offentlige skoler.

Et av våre sterkeste kort er hovedfagsundervisningen. Denne skal ikke være rent akademisk, og deler av denne undervisningsøkten må være opplevelsesfylt. Engasjerende forsøk og livfulle fortellinger kan bevege noe i alle mennesker. I den etterfølgende dialogen vil ikke alle elevene være aktivt med, men det kan likevel være at de plukker opp tanker som gir dem impulser til videre innsikt. Det spørres av og til om hva de som skal sitte i kassa på supermarkedet skal med Ibsen og Peer Gynt, men den som har fått oppleve en utforskende diskusjon om hva som er forskjellen på det å være seg selv og det å være seg selv nok, har fått del i noe allmennmenneskelig, noe som angår alle mennesker. Bearbeidingen av stoffet i periodehefter kan også være svært ujevn, men det viktige er at alle får gjøre det på sin egen måte, og at de elevene som sliter faglig, ikke knekkes av depresjonsfremkallende tallkarakterer. I øvingstimene hvor norsk, engelsk, fremmedspråk og matematikk øves flere dager i uken, vil en del elever kunne falle ut av den felles fremdriften, men gjennom samarbeid med PPT har det vært mulig å opprette grupper som har arbeidet med en roligere progresjon, og hvor målet er å klare minstekravene i fagene. Selv anser jeg det ikke som viktig at alle når like langt i et fag som matematikk, men det er viktig at alle øver seg i å tenke matematisk. I forhold til vår mulighet til å gi avgangskarakterer må selvsagt alle vurderes i forhold til en felles mal. Men alle behøver ikke å bli påminnet om denne malen hele tiden. Det kan være nok at det klargjøres for foreldre og elev at eleven arbeider på et eget nivå, og at det ikke er sikkert at han eller hun vil oppnå studiekompetanse i alle fag.

Myndighetenes målsetting er at de fleste elever skal gå ut med fullkompetanse relatert til studier eller yrke. Men samtidig maser de om at alle skal fortest mulig gjennom skolen selv om de stryker i flere fag, for ikke å påføre samfunnet ekstra utgifter. Jeg er redd at dette hastverket er nettopp det som på sikt tilfører samfunnet svært store utgifter.

Når det gjelder mange av elevene som er nevnt over, ser jeg det som det viktigste at de kommer på skolen og får styrket sin selvtillit og kompetanse til egenaktivitet, slik at de kan fungere bedre både i forhold til seg selv og til samfunnet. For noen kan det først være aktuelt å fullføre en praktisk eller teoretisk utdannelse på et senere tidspunkt.

En annen styrke ved Steinerskolen er den store bredden av praktiske og kunstneriske fag. Særlig i de kunstneriske fagene ser vi enkelte elever blomstre fordi de der får anledning til å utfolde sitt spesialfelt. Mange kan tåle motgang hvis de opplever at de i det minste behersker noen områder. Det er også spennende å se hvordan elever med sosial angst kan gjøre store fremskritt i perioder hvor klassen arbeider med skuespill. For noen kan det å få fremføre et par enkle replikker være en stor personlig seier.

I Steinerskolen kan vi gi elevene gode opplevelser og utfordringer til å vokse på. Men for meg som lærer er det ofte en krevende utfordring å vite når jeg skal stille krav og når jeg bare skal støtte. Elever kan trenge både ros, frihet og noen som stiller krav og setter klare grenser. Elevene trenger ofte hjelp til å se seg selv i en sosial sammenheng. I en travel hverdag kan jeg oppleve å komme til kort i forhold til slike utfordringer. I slike situasjoner er det godt å kunne tilkalle hjelp fra skolens sosiallærer.

Et siste moment som kan fremheves som et aspekt som bidrar til å styrke Steinerskolens inkluderende arbeid, er det antroposofiske menneskebildet. I dette menneskebildet ligger det en grunnholdning om at alle mennesker er her på jorden for å møte utfordringer. Det gjelder både meg som lærer, og det gjelder elevene. Bak det som jeg hos et annet menneske kan oppleve som en ufordragelig eller tiltaksløs overflate, kan jeg ane et individ som kjemper med å finne seg til rette i verden og som det er min oppgave å hjelpe. Denne oppgaven er vel så viktig som de mange kompetansemålene som vi har blitt pålagt av myndighetene. Skal jeg bli dyktig til en slik oppgave, må jeg også benytte meg av de mulighetene til selvutvikling som ligger i den antroposofiske skoleringsveien. Et spesielt aspekt ved dette skoleslaget er at hver enkelt lærer ved å arbeide med antroposofi skal utvikle seg slik at han eller hun blir best mulig i stand til å gi hver enkelt elev det denne trenger til en hver tid. Sett i forhold til en slik målsetting har vi fortsatt mye ugjort i Steinerskolen.