Gabriel Scott har med «Stien – eller Kristofer med kvisten» skrevet en bok som gir et sjeldent blikk inn i barnesjelens forvandling fra barn til voksen. Boken ble skrevet i 1925 og er en av Scotts mer betydningsfulle romaner.
Av Gry Veronica Alsos – Tidsskriftet Steinerskolen 1/2012
Boken er en mesterlig skildring av hvordan kull blir til diamant. I steinerskolen brukes den ofte som fortellestoff i 4. klasse når temaet er gjeteren. Gjeterens sinnelag, nærheten til natur og dyr, respekten for de store og små kvaliteter; det er mange gylne øyeblikk i boken. Og vi lærer mye om gjeterens håndverk i det daglige, med store, religiøse spenn til hyrdens oppgaver for menneskeheten. Men skinnet bedrar; det er riktignok ikke en ulv i fåreklær det er snakk om, men et tidlig innlegg om mobbing og hva mobbingen kan føre til hos den utsatte – smerte, men også vekst.. Med denne boken rettet Scott en skarp brodd mot flokken som tyner den svake.
Nidord og mobbing
Kristofer var født med to lyter: Han var lang, og han stammet. Både faren og andre barn lot ham tidlig forstå at han ikke var skapt som andre, og skamfull som han var, var han også enig i det. Så han lærte seg å dukke nakken og bøye knærne, så høyden ikke skulle virke altfor ruvende. Resultatet var en krokrygget gubbe på ti år. Et yndet mål for slengord som bestefar, hegre, riveskaft, spøkelse – Kristofer holdt ut spotten, for han visste godt at de hadde rett. Såpass hadde han forstått. Den verste av alle var skredderens pukkelryggede sønn, en liten rapptunget dverg som væsket av ondskap og galle og aldri kunne la Kristofer i fred. Han som selv kunne vært mål for nidord, sørget effektivt for å lede oppmerksomheten over på andre. Kristofers saktmodige måte å holde ut den verbale mishandlingen gjorde mobberne enda mer rasende, og volden ble fysisk. Spott og spe er dårlig næring, men Kristofer var ikke bedre vant. Allslags fanteord og ringeakt gikk inn i hans daglige brød og ble en naturlig del av hans kost.Faren var snekker og hadde et skarpt blikk. Han var vant til å oppdage feil ved emnene sine, og ved Kristofer fant han mange.
Gry Alsos
Faren var snekker og hadde et skarpt blikk. Han var vant til å oppdage feil ved emnene sine, og ved Kristofer fant han mange. Kristofer var hjertelig lei for å ha skuffet sin far ved å komme til verden i slik forfatning. Så Kristofer sørget for å gå sin far til hånde som best han kunne, liksom for å bøte på ulykken. Skulle faren ha hjelp på en tur ned i grenden, gjorde Kristofer best i å holde seg på passelig avstand. Traff de folk, kom samtalen ofte inn på hvor uheldig det var å få barn som var så dårlig snekret i hop at de ikke var brukelige til skikkelig arbeid.
På den måten kom Kristofer til å øve seg i tålmodighet fra han var en neve stor. Og uten at han forsto det selv, vendte hans plager seg til det gode og avlet frukter dypt i hans sinn. All denne selvtukt og selvovervinnelse virket i stillhet velsignende innad og ga ham viljestyrke og vekst. Slik sådde han tidlig det frø i seg selv, som skulle bli grunnstammen i ham og bære ham oppreist i alt.
Naturens trøst
Kristofer fant trøst i naturen, hvor han lekte med kongler og pinner og var så stille at dyr og fugler holdt ham med selskap. Her var han god nok. Han kjente på den uendelige visdom og erfaring som skjulte seg i stener og trær, på ugjennomtrengelige hemmeligheter som talte med sin taushet. Han følte at de kjente ham, visste om hans lengsler, hans skjebne og fremtid, og han følte seg trygg.
På tyttebærtur med moren så han plutselig gjeteren komme dukkende rett ut av bibelhistorien, omgitt av paradisets saktmodigste dyr. Synet vekket mektige bilder i Kristofers sinn, og hans lengsel etter å bli hjuring hos gjeteren fikk slik makt over ham at han om natten oppsøkte saueflokken og fikk et halvt løfte fra gjeteren om at han kunne komme tilbake når han var blitt større. Gjeteren så at han hadde lange, gode ben som ville bli nyttige i gjetergjerningen. Fra den dagen visste Kristofer at stien som gikk forbi huset, ledet til et fristed som kunne gjøre alt godt igjen.Vi møter alle motgang i ulike former, og måten vi møter den på, former ikke bare fremtiden vår, men også oss selv.
Gry Alsos
Kristofer fant en dag en liten dombjelle med himmelsk lyd, den minnet ham om de store drømmene for fremtiden. På hans hemmelige lekested med dyr og sauekve, en liten hytte til gjeteren og alt hva som kan bygges av kvist og kongler, der ble dombjellen flittig brukt. Men bjellen forrådte ham, de andre ungene fulgte lyden og fant ham og stedet hans. Stedet ble rasert, og han selv ble brukt som slede nedover stien. Noen dro ham etter bena, andre satt på. Han ble stygt skadet i ryggen, og fra den dag ble han sengeliggende. Det er en hjerteskjærende beskrivelse av gutten som blir lenket til sengen, og som ligger så stille som mulig for ikke å minne faren på hvor unyttig han er. Om gutten som mister sin mor uten å kunne gjøre noe for henne. Om faren som finner trøst i flasken og glemmer gutten så lenge at han ble som en hudløs menneskelarve som knapt tålte seg selv. Til fattigvesenet grep inn, og Kristofer ble sendt fra familie til familie på legd. Tre år hadde han ligget til sengs da en lege tilfeldigvis oppdaget ham og undersøkte ham. Legen tok affære, og Kristofer tok fatt på veien mot bedre helse med legens tordnende ord som beskyttelse.
Da han ble konfirmert, var Kristofers jordbunn pløyd av savnet, den var fruktbar og tilrettelagt og hungret etter regn. Bibelen løftet ham ut av støvet og inn i lyset. I Bibelen fikk han lære om fremmede land, om naturens gaver og om mang en gjeter og hans hjord. Bitterhet og savn måtte vike plassen for ærefrykt og visshet om visdommen i de store sammenhenger.
Gjeter
Kristofer fikk bud om at faren var død, og så snart han var i jorden, tok Kristofer sin skjebne i egne hender. Han dro til gjeteren, fikk plass som hjuring og realiserte slik den drømmen som hadde båret ham gjennom alle vanskelighetene. På vei over fjellet opplever han den blussende og ringlende lyngen som ydmykt og takknemlig priser livet, og han fornemmer slektskapet med den beskjedne veksten. Under læretiden fremstår gjeteren som den reneste Gud Fader med alt han kan og gjennomskuer. Kristofers læretid forvandler emnet i ham til en voksen og ansvarsfull mann med visdomsfull medfølelse og et sikkert blikk for dyrs og menneskers behov. Det er en praktfull beskrivelse av livet med dyrene på fjellet, og når tiden kommer, og den gamle gjeteren dør, er det Kristofer som kan føre arven videre. Og mens han gjette sauen, ryddet han også fjellet. Han kultiverte landskapet, plantet trær og brente lyng. Men det hendte at brannen truet med å bli uhåndterlig, så hele natten gikk med til å stagge den.
I sin gjetergjerning fikk Kristofer anledning til å bli kjent med en jente som selv av sin mor ble kalt for lausunge, og som nok led samme skjebne som Kristofer hadde gjort som liten. Han fattet interesse for jenten og gjorde det han kunne for å glede henne. Mens vennskapet vokste, forsto han at jenten ikke bare led under verbal mishandling, men at moren brukte ljåen på henne. Hennes eneste drøm var å komme til Amerika. Og fordi han selv mente at han ikke var skapt som andre folk og slett ikke dugde til ektemann for noen, brukte han sparepengene sine på en enveisbillett til Amerika så jenten kunne skape seg et nytt liv. Scott gjør ingenting ut av det store offer Kristofer gjør for å redde fremtiden til en annen, men lar scenen skifte til hans ustanselige arbeid med å forvandle natur til kultur: Kristofer kunne gå i timevis og brenne lyng, og ilden måtte tuktes med hard hånd. Ikke før han trodde den var kvalt, så blusset det opp igjen, og han måtte bli hos ilden til han var sikker på at den ikke fikk overtaket. Hans liv på fjellet var fylt av slike opplevelser, og han følte seg som det første menneske på jorden. Sløret var trukket til side, himmelen var åpen, alt rundt ham talte til ham. Og han svarte. Han følte at han hadde nådd livets hensikt og fattet dets dypeste mål.
Sorg og forvandling
Kristofer fikk utlevert et vanskelig utgangspunkt ved fødselen, og motgangen og prøvelsene i ungdommen ga ham få verktøy til bearbeidelse. Men ut av de fattige forutsetningene skapte han et rikt liv for seg selv. Denne rikdommen er av en art som kanskje er fremmed for vår tid, men som like fullt dreier seg om å utnytte det potensialet som ligger i alt vi møter eller får utlevert. Prøvelsene han ble utsatt for, kan virke umenneskelige, men de førte også muligheter med seg. Langvarig sykdom eller isolasjon kan foredle menneskesinnet. Ingen kan påstå at verbal og fysisk mishandling av barn kan være av det gode, en oppvekst uten kjærlighet, omsorg og bekreftelse vil kunne skade et barn for livet. Scotts nydelige skildring av Kristofers sjeleliv viser veien til en bredere forståelse av motgang. Vi møter alle motgang i ulike former, og måten vi møter den på, former ikke bare fremtiden vår, men også oss selv. Bildet av lyngbrenningen og hvordan Kristofer kjemper for å beherske sine sterke følelser og lengsler, sier noe om et menneske som har funnet friheten. Men vi skulle jo ønske at han kunne akte seg selv litt mer, at han kunne finne sitt menneskeverd og forstå at han var verd å elske, at også han kunne fortjene kjærligheten fra et annet menneske. Ja, han forvandlet mishandling, vanskjøtsel og hat til sterke sjelsevner og en sjelden menneskelighet. Men Scott viser også den tunge åren av sølv som blir liggende på bunnen av sjelen gjennom livet og gir tilværelsen et skjær av sorg.
I vår tid kan kanskje den materielle rikdommen vi omgir oss med, skjule en fattigdom i det mellommenneskelige. Hadde Kristofer levd i dag, ville han nok vært uføretrygdet tidlig og hatt det han trengte, arbeidsløs og stuet bort i en kommunal leilighet. Nåtidens handlingsplaner mot mobbing savner en dimensjon av sjelekraft; vi skal alle arbeide for en bedre hverdag, men når vonde ting likevel hender, hvordan kan vi forvandle det til skapende krefter? Scott har vist oss i mektige bilder hva som er mulig.
Gry Veronica Alsos er lærer ved Steinerskolen på Skjold. Siden 2008 har hun vært styreleder i Steinerskoleforbundet.
