“bokstaven før a” er en vakker og særegen liten bok. Den forteller – i kortprosatekster og tegninger – om en sorg og et menneskes vei gjennom den og ut til en ny glede over livet. Bokens jeg-person tilbringer store deler av denne tiden på en hytte i en enslig setergrend i fjellet. Vi har møtt forfatter Reidun Iversen for å snakke om boken, og om sorg.
Av Eli Tronsmo – Tidsskriftet Steinerskolen 1/2012
Ritualene
De små ritualene, både de hverdagslige og de mer høytidelige, går som en rød tråd gjennom boken:
– Etter at døden er blitt mer og mer institusjonalisert, sier Iversen, har vi også mistet de fleste av de ritualene som i tidligere tider kunne hjelpe et menneske gjennom en sorg. I vår tid og vår kultur er alle ritualer over når begravelsen er over, og så står man der, så å si på egen hånd, i savnet. Man lengter den døde tilbake til jorden, eller man lengter seg selv dit hvor den døde er. Og begge deler er jo like nytteløse og tømmer en for livsenergi. Ritualer er fysisk sansbare handlinger; de er, som en klok prest sa, “en hjelp til å feste oss til jorden”. Når vi nå ikke lenger har tradisjonelle ritualer å ty til, kan vi finne på våre egne – de gir trøst og energi. Det kan være hva som helst, som hver og en kjenner er meningsfylt – tegne noe, skrive, male, kanskje lage en melodi, brodere en blomst på et stykke tøy eller binde en krans. Ritualer kan også være å få noe til å vokse – plante et tre, så frø. Enkelte legger til side litt penger hver måned for å sende til noen som kunne trenge dem. I siste instans handler alle ritualer, på en eller annen måte, om å få noe av den gleden og varmen man selv fikk fra den som er død, til å vandre videre i verden.
Sikkerhetsnettet
– På ett plan handler boken både om å være i en sorg og håndtere den. Og selv om alle sorger er ulike og alle tap forskjellige: Tror du man kan si noe allment om veier ut av sorg?
– Ja, det er kanskje enkelte perspektiver som kan gjelde i mange ulike slags sorger. Uansett handler det om å komme seg gjennom sorgen, og ikke over den. Ett slikt perspektiv kan være å prøve å veksle mellom å slippe taket og å gripe taket. Slippe taket – gi seg over, la gråten komme – en slags urgråt, bunnløs… Og på den annen side, gripe taket – et slags “på tross av”. Gå den kveldsturen enda man egentlig ikke orker, ikke har lyst. Lage mat enda man ikke er sulten, enda man bare kommer til å spise en halv potet. Dekke bordet ordentlig med duk, et lys, en blomst. Å gripe taket, tenker jeg, handler om å forsøke å opprettholde de daglige rutinene, re sengen, vaske opp, rydde unna, slike ting. Strukturen som ligger i de vante rutinene og de faste klokkeslettene er et slags sikkerhetsnett, som bærer en når man ikke har kraft til å bære seg selv. Jeg fikk mange slike daglige, praktiske gjøremål “gratis”, fordi de var nødvendige slik jeg bodde oppe på fjellet, uten innlagt strøm og vann.Strukturen som ligger i de daglige rutinene og de faste klokkeslettene er et slags sikkerhetsnett, som bærer en når man ikke har kraft til å bære seg selv.
Reidun Iversen
– Det er så viktig å akseptere at sorg tar tid, sier Iversen. – Det burde være noe som het “sorgpermisjon”; tre-fem uker for eksempel (eller mer) som man kan få ta ut i løpet av det første året. Noen makter ikke å la sorgen få sin tid og plass umiddelbart etter dødsfallet, men flykter inn i jobben, hiver seg ut i en reise. Men sorgen må få være i fokus, før eller senere. Usørget sorg krever på sikt sitt, den stjeler livsenergi, glede og initiativkraft.
– Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal møte mennesker som har opplevd tap eller som er i stor sorg. Hva var gode møter for deg, da du sørget?
– Det verste for meg, og det tror jeg særlig gjelder sorg etter brå død, var når noen spurte: “Hvordan går det med deg?” Det tok ni måneder før jeg visste hva jeg kunne si. Fem små ord bare: “Det er som det er.” Så var det i orden. Én sa til meg: “Jeg har aldri opplevd det du har opplevd. Men hvis du vil fortelle meg noe om det, vil jeg veldig gjerne høre.” Hun klargjorde “landskapet” for meg; da var det lett å gå inn i det. De gode møtene var også en klem, en klapp på kinnet, eller noen sa: “Kom, så setter vi over kaffen!” Eller noen kom på døren med et nybakt brød, eller en ferdiglaget middag. Eller det lå en konvolutt i postkassen med et vakkert kort og kanskje bare “Tenker på deg” skrevet på. En venninne tok seg fri fra jobben en hel dag, tok meg med hjem til seg og stelte for meg. Det var deilig! Det alminnelige, hverdagslige gjorde utrolig godt. Slik var det for meg.
– I tillegg til å være forfatter er du billedkunstner. Som leser opplever jeg at tegningene spiller sammen med teksten på en både skjør og tilstedeværende måte. Hvordan har du arbeidet frem bildene?
– Av de 29 tegningene i boken er alle, unntatt to, laget på ren “utpust”; de er “rå-tegninger”, og har altså ikke fått noen form for forfinende bearbeidelse etterpå. Enkelte av tegningene er laget med gråblyant eller fettstift på papir, andre med akryl eller olje på papir eller lerret, og så har jeg ripet og tegnet i den våte malingen med en spiker, en fyrstikk eller lignende, avlutter Iversen.
”bokstaven før a” ble innkjøpt av Norsk Kulturråd 2011 i gruppen for ny skjønnlitteratur.
- Reidun Iversen “bokstaven før a”, Alm forlag 2011, 99 sider, Boken kan bestilles i bokhandel (veil pris kroner 279.-) eller direkte fra forfatteren (kroner 200.- + porto 37.-) via e-post til reiduniv@broadpark.no.
