Category: Hvaskjeriskolene

27 Feb

IKT i Steinerskolen?

Steinerskolene har gjennom tidene måttet tåle kritikk for å være en IT-sinke[1] og de er blitt fremstilt som et skoleslag som er imot data. Også under godkjenningsprosessen av læreplanene var IKT et vanskelig punkt: Førsteklassingene måtte da i alle fall bli vist «hvordan man betjener mus og tastatur» for at læreplanene kunne godkjennes som «jevngode med de offentlige planene», ble det hevdet fra advokathold i Utdanningsdirektoratet.

Av Gottfried S. Fjeldså

Det er knyttet en uforklarlig tro på at dataskjermer kan booste læringsprosessen og løfte Norge opp i førstedivisjonen i PISA-sammenheng. At industrien så sitt snitt til å markedsføre alt fra elektroniske tavler, iPader og et hav av digitale læremidler med lovnader om økt læringsutbytte, topp-motivasjon og bedre læring, gjorde det lett for politikerne å la seg målbinde og plassere Norge på verdenstoppen innen IKT i skolen – i alle fall hva angår antall PCer per elev og pengebruk.

Denne teknologi-optimismen er ikke forankret i forskning. Selv om den ene og andre undersøkelsen kan tolkes i retning av bedre læring, finner vi i metastudier blant annet denne konklusjonen:

The positive impact of ICT use in education has not been proven In general, and despite thousands of impact studies, the impact of ICT use on student achievement remains difficult to measure and open to much reasonable debate.[2]

Nå ser det ut som også tonen i det offisielle Norge er i ferd med å bli en annen! I Dag og Tid[3] uttalte Torbjørn Røe Isaksen den 20. februar 2015:

Ingenting tyder på at økt bruk av IKT i seg selv gir bedre læring. Jeg mener det har vært en stor og litt naiv politisk entusiasme for IKT i norsk skole de siste tiårene! Senter for IKT i utdanninga som mottar 90 millioner kroner årlig for å fremme IKT i skolen ikke må bli en ukritisk heiagjeng for mer bruk av digitale verktøy.

At IKT har en plass i skolen i en tid der vi er omgitt av digitale systemer, er hevet over enhver tvil. Derfor er heller ikke Steinerskolen IKT-fri som det blir hevdet. Men spørsmålet er hva som er hensiktsmessig bruk av IKT som tilfører skolen en verdi som ikke kunne vært oppnådd uten datateknologi, og hva som er ukritisk bruk av IKT som ikke fremmer elevens læringsutbytte.

ikkeiktfri

Har du laget din egen skrift, har du ikke bare tilegnet deg mye avansert dataerfaring, men også mye relevant allmenndannelse.

Alle er enige i at våre barn skal utvikle et sundt og «kritisk forhold til de digitale hjelpemidlene» som det heter i avisartikler, og det nevnes ofte at våre barn «skal kvalifisere seg til en arbeidsmåte som for en stor del bygger på digitale verktøy». I Steinerskolen mener man imidlertid at det kritiske forholdet til teknologien ikke skapes i barnehagene eller i småskolen. Kritisk refleksjon og dybdeforståelse krever en mer moden alder og forutsetter tankemessig bearbeiding av egne erfaringer som går litt bakenfor de fikse skjermbildene. Visst er datamaskiner og internett gode verktøy for yrkesutøveren, men i en pedagogisk kontekst er verktøyaspektet lite relevant.

De forskjellige Steinerskolers IKT-satsninger varierer fra sted til sted. Men for å illustrere poenget, skal det i alle fall nevnes to konkrete eksempler.

Undertegnedes 9.klassinger gjennomfører for eksempel en historisk gang gjennom skriftens historie, skriver med hieroglyfer, runer, lager leirtavler med kileskrift, arbeider med hele det komplekse fenomenet kommunikasjon med skrift og symboler gjennom tusenvis av år, reklame, kalligrafi osv. På bakgrunn av dette historiske bakteppe lager så hver elev sin egen komplette TrueType-font.

En slik arbeidsmåte gir dybdeforståelse, kunnskapen settes i sammenheng, det skaper engasjement, eierskap og stolte elever. Ved å være med på en historisk, vitenskapelig prosess og et kunstnerisk og praktisk arbeid der alle elementene henger sammen, tilegner elevene seg – foruten inspirerende og verdifull allmenndannelse – også grundige ferdigheter innen bruk av nettverk, operativsystem, billedbehandling, tekstbehandling, grafiske standarder, filtyper, dataskrifter, visuell kommunikasjon, typografi, opphavsrett, etikk og en uhorvelig mengde relevant erfaring med data.

En slik arbeidsmåte gir dybdeforståelse, kunnskapen settes i sammenheng, det skaper engasjement, eierskap og stolte elever.

Dybdeforståelse, kunnskapen settes i sammenheng, det skaper engasjement, eierskap og stolte elever.

I en slik sammenheng blir datamaskinen ikke et verktøy som like godt kunne byttes ut mot et annet, men en integrert og meningsfull del av hele prosessen.

På videregående trinn velger man gjerne en enda mer teknisk tilnærming: Hva er digitalteknikk? Hvordan kan man etterligne logiske prosesser ved hjelp av transistorer? Det bygges for eksempel binære adderere ved hjelp av AND-, OR- og NOT-porter, ledninger og et batteri. Regneoperasjonene kan vises ved hjelp av en lysdiode. Har du gått prosessen fra sannhetstabell, via Karnaugh-diagrammer for å finne det boolske uttrykket og det nødvendige koblingsskjema for det kombinatoriske nettet som kan utføre en slik addering, har du lært mye grunnleggende informatikk, fysikk, en bråte praktisk bruk av tallsystemer, matematikk og ikke minst en grunnleggende erfaring av hvordan digitale maskiner arbeider.

digital

Har du laget din egen binær adderer av noen transistorer og et batteri, har du sannsynligvis ikke bare erfart mye fysikk, digitalteknikk, boolsk algebra og fått en grunnleggende forståelse av datamaskinens virkemåte, men også tilegnet deg en god del generell innsikt og vurderingsevne når det gjelder moderne teknologi og datasikkerhet. Bildet viser to elever ved Steinerskolen i Stavangers videregående trinn.

Steinerskolens vektlegging av stoff, progresjon, arbeidsmåter, fokus på praktisk og gjerne litt teknisk forståelse, avviker nok en god del fra offentlige læreplaner, hvilket som gjør den til et pedagogisk alternativ.

Ludvigsen – ja, han fra Ludvigsen-utvalget – uttalte i Morgenbladet:

Endringer i samfunnet krever fornying av fagene i skolen, og at skolen må bygge på et bredt spekter av kompetanser – både faglige, praktiske, sosiale og emosjonelle. I kompetansebegrepet utgjør kunnskap en viktig komponent, men bruk av kunnskap involverer mer enn selve kunnskapen. Kunnskap må settes inn i en sammenheng, slik at elevene opplever at det de lærer på skolen er relevant i det samfunnet og det arbeidslivet de deltar i.

Vi mener at Steinerskolen tar noen viktig skritt i den retning, og vi er takknemlige for at departementet deler vårt syn på at våre læreplaner – ikke er like – men jevngode med det offentlige læreplanverket.

Pussig nok opplever Steinerskolene bemerkelsesverdig støtte for sine alternative prioriteringer på feltet IKT i skolen fra IT-guruer[4] hos Google, Amazon, Apple osv. Det er mange som sender sine barn til Steinerskolen nettopp med tanke på at det unge mennesket bør få en bredest mulig dannelse på veien. Som yrkesaktiv vil man da lett kunne sette seg inn i de anvendelsesområdene som trengs.

 

*

 

16 Jun

Lykkelig på Ljabruskolen

admin / Hvaskjeriskolene / / 0 Comments

Den offentlige skolen klarer ikke å dekke alle behov. Les om en reise fra vanskelig integrering i normalskole til Ljabruskolens trygge havn.

Av Maj-Christel Skramstad, frilansjournalist - Tidsskriftet Steinerskolen 4/2013

Den gjeldende politikk i Norge i dag er at alle barn i utgangspunktet skal gå på nærskolen sin. På den lokale nærskole har også barn med utviklingshemming krav på tilpasset spesialpedagogisk opplegg.

Mange barn med spesielle behov opplever at tilbudet på nærskolen ikke er tilfredsstillende. Da må foreldrene selv lede an i jakten på alternativene.

Noen finner frem til Ljabruskolen. Det er en helsepedagogisk Steinerskole med et spesialpedagogisk tilbud til barn med spesielle behov. Mange av elevene ved denne skolen har vært turen innom både en og to kommunale skoler før de faller til ro på Ljabruskolen.

Å velge skole

C-_Users_Arbeid_Desktop_ljabru3Katrine Fyhri (43) har barn på Ljabruskolen og deler gjerne erfaringer fra veien dit, og hvordan hun opplever at barn og foreldre inkluderes og ekskluderes i ulike skolehverdager.

Vi valgte oss bort fra enhetsskolen før vår datter nådde tredje klasse. Det var fordi vi ikke var villige til å ofre mer av hennes dyrebare tid. Vi har gitt opp, og det gir blandede følelser. Ljabruskolen er en liten perle som vi har blitt veldig glad i, men som visjon og ideologi vil jeg jo ikke at det skal være sånn at enhetsskolen ikke klarer å være en god skole for alle barn.

Familien Fyhri ville ha en «vanlig skole med vanlig skolemiljø og andre elever å strekke seg etter og omgi seg med». De var vant til vanlig barnehage og omgang med alle slags unger.

Det tar tid å finne ut av hva man vil og trenger, hvilke alternativer som finnes og hva som er realistisk. Familien ba allerede i barnehagen PP-tjenesten om hjelp til å forberede skolevalg, men måtte gjøre alt selv: lage avtaler, besøke skoler, lese læreplaner, handlingsplaner, lese lovverket…

Vanlig skole

Skolen de valgte først, var en vanlig skole, men med spesialgrupper, en kort taxitur unna. Spesialgruppen har opplegg for seg selv, noe sammen med de andre elevene i tilknytningsklassen, samt individuelt opplegg.

I følge Katrine var det godt samspill internt i spesialgruppen, også på tvers av alder. Den første tiden deltok elevene fra spesialgruppen slik det var planlagt i de vanlige klassene. Men det ble stadig mindre og mindre slik undervisning.

Katrine forteller at de fikk inntrykk av at datteren måtte kvalifisere seg for å slippe inn i den vanlige klassen sin: Ikke høye lyder, ikke forstyrre, og så videre.

Det oppleves vondt når barnet ditt er med i felleskapet på nåde. Da vi stilte spørsmål om hvorfor hun ikke satt sammen med de andre i spisestunden for eksempel, var svaret at hun spiser bedre i ro for seg selv…

Manglet helhetlig tenkning

Det manglet en strategi for hvordan det skulle informeres om datteren til alle lærerne og foreldrene tilknyttet klassen. Ikke informasjon, ingen presentasjon eller mulighet til å stille spørsmål på foreldremøter. Etter kort tid ble ikke foreldre til barn med spesielle behov lenger innkalt til klassenes foreldremøter, men det ble satt opp egne møter for denne foreldregruppen.

Bursdagsinvitasjonene sluttet også å komme. Å invitere «alle jentene i klassen» inkluderte ikke lenger vår datter. Hun var jo ikke så ofte i klassen, og foreldre var antagelig usikre på hvordan de skulle ta henne imot.

Det er ikke alltid innlysende hvordan man best kommuniserer med et barn med spesielle behov. Den kommunikasjonsformen som passer barnet må noen ganger læres.

Vi hadde dyktige personlige assistenter som lærte seg supplerende kommunikasjon med tegn, og som fikk god kontakt med vår datter. Den individuelle opplæringen gikk fint. Men det var vanskelig å få flere lærere interessert. Det er ikke inkludering å gå hånd i hånd med samme voksne hele dagen, selv om det også er viktig. Skolen kan ikke gjemme seg bak at assistenten fungerer.

Familien orket ikke se at barnet deres ikke var en del av fellesskapet, og at de selv stadig måtte identifisere behovet for nye rutiner. De fikk veiledning fra Frambu senter for sjeldne funksjonshemninger, og gjorde en stor opplæringsjobb overfor skolen. Men det var for mye som ikke var på plass. Skolen så ikke på opplæringen i et helhetlig oppvekstperspektiv, hvor de i tillegg til å skulle legge til rette for tilegnelse av fag og ferdigheter også skulle legge til rette for personlig og sosial utvikling.

Spesialskole

Å velge en segregert løsning er ikke ukomplisert. Mange har høye ambisjoner for sine barn. I møte med Ljabruskolen må man kanskje justere sine tradisjonelle forventninger. Der handler det ikke bare om å forsøke å lære alle barna å lese og skrive og bli så normale som mulig.

Etter innledende samtaler med Ljabruskolen ble det tydelig for den lille familien at de ville kunne passe inn.

Skolen var opptatt av å gi foreldrene innblikk og avdekke forventninger. Det var en gjensidig nysgjerrighet på om vi alle passet sammen. De var svært interessert i om vi kunne gi vår tillit til den måten de driver skole på, og var åpenbart vant til foreldre med ulike skoleerfaringer og syn på læring.

Katrine mener skolen er helt utrolig flink til å tenke fremover – særlig knyttet til det enkelte barns dannelsesprosess. De hjelper foreldre til å gjøre barna selvstendige og sosiale. De øver på ting som å handle, lage mat, reise med offentlig transport, påkledning, og hvordan omgås under måltider. De fokuserer på mestring og bygger god selvfølelse.

Barna går på selve livets skole, og selvtilliten kommer smygende litt etter litt. De lærer å være fornøyde med seg selv og rustes til å takle ungdomstid med hormoner og sårbarhet, og videre inn i voksenlivet. På skolen er hvert menneske rett og slett et menneske. Ingen er normal eller unormal. Det merkes på holdninger og samvær, og farger hele tilværelsen.

Samhold og samarbeid

Det vakre tømmerhuset i skogsskråningen setter en god ramme for skolehverdagen ifølge Katrine. Hele skolen tas i bruk. Ingen får spesialundervisning i et lite, grått rom. Det er barnas skole, og de kjenner og elsker hver krok. Dette er deres plass, oversiktlig og trygt.

Også foreldregruppen har god kontakt, synes jeg, og det er viktig.
Hun forteller at sammen arrangerer de påskemarked med dugnadskvelder. Det er regelmessige foreldremøter, og en del av barna treffes på fritiden og i felles fritidsaktiviteter. Årets definitive høydepunkt er når hele skolen med alle elever og personalet drar på ukestur til Sauevika på Hvaler. De er alle utslitte og helt salige når de kommer hjem.

Men det er ting de savner også. Det å ta i bruk ny teknologi og ASK-hjelpemidler (alternativ og supplerende kommunikasjon).

Vår datter har stor nytte av digitalkameraer og PC-er med trykkfølsomme skjermer for å kommunisere ønsker og behov. Dette har vi brukt i barnehage og tidligere skole, samt at vi bruker dette mye hjemme. Skolen var tydelig på at det er vanskelig å inkludere dette i deres opplegg, og vi var klar over dette da vi valgte Ljabruskolen. Selv om dette er et ganske stort minus, blir det en bagatell når jenta vår trives så utrolig godt. Hun får så mye annet – den genuine tilhørigheten, læringsglede, hun uttrykker egne behov i stadig større grad, hun klarer å vente, ta hensyn i sosiale sammenhenger og lærer seg sosiale regler, kroppsbeherskelse, tar i bruk musikaliteten med blant annet rytmer og rim og nyter rytmisiteten i innlæringen. Og samlinger på morgenen, fellesopplegget med bespisning, kor, repetisjon og kontinuitet – alt dette gir gjenkjennelse, trygghet og glede.

Katrine utstråler varme og engasjement. Hun har med brennende hjerte fortalt om det viktigste i hennes liv – at barna blomstrer og hverdagen stort sett er i positiv utvikling. ­

Hvis jeg kan tillate meg å komme med et velment tips til alle foreldre der ute, uansett barnets pedagogiske behov, så er det å tenke kritisk og nytt om målsetningerfor egne barn. Hva er det viktigste barna våre får av å gå på skole? Ja, det er viktig å lese, regne og snakke engelsk, men slik jeg ser det, er det de grunnleggende tingene som god selvfølelse og sosial kompetanse som er det viktigste for alle barn. Raushet overfor seg selv og sine medmennesker, samspill og respekt for seg selv og dem rundt, uten å sette egne verdier over andres. Evnen til å falle til ro, ta inn og fordøye og ikke minst bli kjent med seg selv og egen kropp og sjel.

 

11 Jul

Grønn skole – en helhetlig tankegang

Steinerskolene har en lang tradisjon for å ta miljøvennlige valg. Mat, undervisningsmateriell, bygningsmaterialer, rengjøringsmidler – alt er en del av læringsmiljøet. Gode løsninger for avfallshåndtering, gjenbruk og energisparing: tiltak som også bidrar til å bevare naturen. Mange skoler er tilknyttet en gård og lærer elevene å ta vare på og dyrke jorden på en måte som ikke utarmer den. I tillegg har skolene ulike prosjekter som bidrar til å bedre læringsmiljøet og elevenes skolehverdag. Her kan du lese om to skolers satsning:

Read more